Zephyrnet-logo

Spør meg hva som helst: Katrin Erath-Dulitz 'Som forsker stoler jeg på kreativ tenkning' – Physics World

Dato:

<a href="https://zephyrnet.com/wp-content/uploads/2024/03/ask-me-anything-katrin-erath-dulitz-as-a-researcher-i-rely-on-creative-thinking-physics-world-3.jpg" data-fancybox data-src="https://zephyrnet.com/wp-content/uploads/2024/03/ask-me-anything-katrin-erath-dulitz-as-a-researcher-i-rely-on-creative-thinking-physics-world-3.jpg" data-caption="Jobber sammen Katrin Erath-Dulitz er en forsker ved Universitetet i Innsbruck som spesialiserer seg på å forstå molekylære interaksjoner, og som aktivt støtter et samarbeidsmiljø. (Med tillatelse: Anna Schlieben, Universitetet i Freiburg)”>

Jobber sammen Katrin Erath-Dulitz er en forsker ved Universitetet i Innsbruck som spesialiserer seg på å forstå molekylære interaksjoner, og som aktivt støtter et samarbeidsmiljø. (Med tillatelse: Anna Schlieben, Universitetet i Freiburg)

Hvilke ferdigheter bruker du hver dag i jobben din?

Som forsker er jeg avhengig av kreativ tenkning både for å designe forskningsprosjekter og for å løse problemer i laboratoriet. Vi har spesialbygde maskiner i laboratoriet som ofte krever litt improvisasjon slik at vi raskt kan komme videre med eksperimentene våre. Som gruppeleder må jeg også jobbe effektivt, holde alle motiverte og håndtere økonomi. Jeg har alltid vært veldig organisert, men jeg har utviklet og foredlet andre ferdigheter i løpet av min akademiske reise. Da jeg startet forskergruppen min for et år siden, ble jeg møtt med økende arbeidsmengde og begrensede timer i døgnet, og å lære å administrere tid effektivt var en stor utfordring. Min erfaring som postdoktor har også vært verdifull. Med begrensede økonomiske ressurser lærte jeg for eksempel raskt å prioritere kostnadseffektive løsninger. På samme måte erkjente jeg at prosjekter utvikler seg mye raskere i et team, så nå fremmer jeg aktivt et samarbeidsmiljø i gruppen min.

I min rolle som universitetslærer må jeg gjøre komplekse vitenskapelige ideer tilgjengelige for studentene mine. Jeg vil gjøre dem oppmerksomme på at forelesningsinnholdet også har applikasjoner i den virkelige verden, så jeg viser dem hvordan konseptene jeg lærer dem brukes i laboratoriet mitt. Jeg underviste også i et kurs der studentene ble bedt om å utarbeide et forslag til et eksperiment ved et storskala laseranlegg. Jeg ønsket at de skulle reflektere over forelesningsmaterialet og utvikle kreative ideer til eksperimenter.

Hva liker du best og minst med jobben din?

Det mest givende aspektet av arbeidet mitt er muligheten til å forfølge prosjekter som jeg brenner for, alt fra å forstå molekylære interaksjoner til å konstruere intrikate vitenskapelige apparater for forskningen vår. Jeg verdsetter friheten til å forme min daglige timeplan og til å velge prosjektene jeg ønsker å engasjere meg i. Det er også spennende aspekter som jeg ikke hadde forutsett i studietiden, for eksempel muligheten til å delta på internasjonale konferanser og delta i vitenskapelige initiativ på store forskningsanlegg over hele Europa.

Mens karrieren min er ekstremt spennende, har hyppige flyttinger det siste tiåret gjort det vanskelig å etablere røtter og opprettholde vennskap. En annen utfordring jeg har møtt er det begrensede antallet faste akademiske stillinger – usikkerheten rundt min personlige og profesjonelle fremtid var noe jeg opplevde som stressende. Jeg føler meg veldig heldig som har fått en stilling i Innsbruck, som har et eksepsjonelt arbeidsmiljø og høy livskvalitet, med mange muligheter for friluftsliv.

Hva vet du i dag, som du skulle ønske du visste da du begynte i karrieren din?

Når jeg reflekterer over reisen min, innser jeg at jeg kan ha hastet meg gjennom studiene. Det er klart for meg nå at det er avgjørende å investere ekstra tid i å utforske innhold utover det som undervises under universitetstimer. Spesielt angrer jeg på at jeg ikke dedikerte mer tid til å studere kvantemekanikk i løpet av studieårene mine. Jeg opplevde at jeg trengte å lære meg selv mye av det i løpet av doktorgraden.

Når jeg ser tilbake, skulle jeg ønske jeg hadde stolt mer på meg selv og begynt å søke om stipend som student. Da jeg ble spurt om å søke stipend til doktorgraden min, tvilte jeg i utgangspunktet på mine evner, men ved hjelp av veilederen tok jeg sjansen, og jeg lyktes. Mitt råd til andre studenter som sliter med imposter-syndrom er å unngå å sammenligne seg med jevnaldrende og finne støttende mentorer, slik jeg gjorde på dette tidlige stadiet.

spot_img

Siste etterretning

spot_img