Lahftels bisarre eventyr inn i verden mellom fortsetter. I dag med ekstra mye lidelse!
Den taler til Elden Rings enorme trekning og fortryllende verden som jeg tåler alle stammene og sporadiske krasj. I dag var det til og med så ille at jeg fikk uenighet og nettleseren min stengte tilfeldig. (Ja.. jeg kjører en Nvidia GTX970 og jeg er klar over at det er en lite under de anbefalte spesifikasjonene.)
Men av og til kjører spillet stammefritt og flytende i flere timer i strekk. Og så går det tilbake til å sprette rundt og krasje nå og da. Jeg prøvde å tukle litt med Nvidias programvare for å få den til å kjøre litt jevnere, men det så ikke ut til å hjelpe. I det hele tatt.
Så jeg er tilbake på tingene mine uansett. For deg, og ikke fordi jeg liker smerte.
10 timer og gjorde så vidt en bulk
Jeg starter fridagen min, akkurat som jeg skulle ønske at hver dag skulle starte. Får en klem fra en hyggelig dame som også gir meg en velsignelse. Mens jeg hulker i fanget hennes om dårlige prestasjoner og min elendighetsform dagen før.
Jeg suger den opp og går ut av det runde bordets haller. Det er et slags knutepunkt du kan forbedre utstyret ditt og forberede for videre eventyr, det er ganske pent, men noen av folkene der virker veldig uvennlige. (Foruten damen som gir klemmer, liker jeg henne.) Så langt så bra, jeg har fortsatt ikke helt forstått hva som skjer; Jeg er en slags vandød, og jeg skal søke jobb som den nye ringenes herre, skjønner.
Beste funksjon så langt; en skulder å gråte på om sjefer og deres umulige å unngå angrep.
Etter at jeg kommer tilbake fra stedet vi ikke snakker om, (men ikke før jeg prøver å bli venner med lokalbefolkningen), er mitt første mål for dagen å håndtere den første regionens mobber. Godrick. Min sta insistering på å ikke blokkere og bruke to sverd ville raskt knuses mot øksen hans. (Og spillet fryser tilfeldig i noen sekunder.) Selv med hjelp fra snille fremmede holdt jeg på å dø av et av angrepene hans.
Så jeg gikk tilbake til å utforske slottet hans... og se deg her. Festende blodige fingre; Elden Rings verktøy for invasjoner. Nå ser det ut til at fellesskapet er litt splittet på denne funksjonen. Noen hater det, noen elsker det og så er det også hackere i de tidligere spillene.
Personlig har jeg en historie med å være litt av en PvP-djevel. Målet er aldri å bare drepe en spiller, nei. Å rote med dem er mye morsommere. Kommer ut av treverket for å angripe dem en eller to ganger, for så å løpe bort og forfølge dem. Noen ganger legger jeg igjen noen spor etter min eksistens så de vet at jeg fortsatt er der. Ser på. Det blir aldri gammelt, spesielt med alle de rare trolldommene disse spillene pleier å ha.
Så.. i stedet for å prøve lykken på Godrick om og om igjen, bruker jeg den neste timen eller så på å invadere folk med glede og ha det litt moro på deres bekostning. Forvandler meg selv til en innkalt alliert av dem for eksempel.. bare for å stikke nevnte allierte. Ikke at dette er veldig lønnsomt når det kommer til nivå opp materiale kalt runer. Men hei, det er moro og gir meg litt PvP-opplevelse i spillet. Og la meg fortelle deg, å bruke nivåene til din fordel er det beste du kan gjøre. Å slåss mot noen på flat mark er alltid en dårlig idé, det er vanligvis en bedre idé å kjempe mot dem i en trapp.
Jeg kommer aldri til å glemme deg, karen min flekket. Selv om du døde kort tid etter å ha tatt dette skjermbildet.
Vi hadde fortsatt det lille problemet med å dø etter ett treff, så jeg gikk ut og gikk for å prøve å utforske litt lenger. Først dro jeg tilbake sørover og utforsket området rundt slottet jeg nevnte i går. Oppdage uante grusomheter... og kjempe mot et tre. (Det var en ny.)
Langs kysten, fylt med andre grusomheter, finner jeg et vakttårn besatt av noen riddere. Etter å ha krevd eierskap over det prøvde jeg å plyndre belønningen min - jeg ble kidnappet igjen. Denne gangen til en gyllen by med en veldig vennlig gigant som viste meg veien ut. Etter å ha sjekket kartet, skjønte jeg at spillet hadde sendt meg veldig, veldig langt nordover. Så vi setter en nål på det til senere.
Etter å ha chattet med noen NPC-er avslørte jeg noen Questlines, og hjalp en adel med å gjenvinne slottet sitt... og tok byttet uten å spørre. Så en dobbelt så høy som meg ulven som hadde et nag til en av de valgfrie sjefene. Jeg tilbød min hjelp til å finne og drepe sjefen. Nevnte sjef hadde vennlig presentert seg for meg i går. Og så så jeg med ærefrykt da min nye ulvevenn gjorde et raskt arbeid med ham. Mens han gjorde alt arbeidet fikk jeg et nytt sverd og nok runer til å gå opp i nivå.
Min nye beste venn.
Så dro jeg tilbake til Godrick og med nyvunnet kraft fikk jeg fortsatt rumpa til meg et par ganger. Før jeg begynte å huske; 'Å ja, dette er et Souls-spill, du skal unnvike, ikke nådeløst gå all out'.
Trikset var å rulle inn i angrepene hans i stedet for bort fra dem, forhåpentligvis vil dette gjelde fremtidige sjefer. Så jeg tok seier over den første store sjefen. Og trengte sårt en pust i bakken... så tilbake til å utforske siden jeg ikke er ferdig med det første området med et langskudd.
For referanse, jeg er nå 15 timer inne, og det er fortsatt en haug med valgfrie fangehull og sjefer å kjempe. Noen skal jeg spare til senere etter å ha blitt vist avstanden mellom dem og meg selv.. og noen drepte jeg. En av dem avslørte en annen oppdragslinje, et annet fangehull og muligheten til å lære et bestemt sett med trollformler. Tilsynelatende er dette fortsatt opplæringen?!
Og mens spillet på en måte fikk meg til å reise nordover, drar jeg østover. Der kjemper jeg mot et skummelt spøkelse på en båt, han viste seg å være vanskeligere enn jeg vil innrømme, selv på hesteryggen. Men jeg klarte meg takket være å spille alt for risikabelt og aggressivt, og ha helbredende utstyr til å støtte det.
Jeg drar videre østover og finner en nedbrent katedral, fortsatt i flammer. Der har jeg et uvennlig møte med en nonne som tok en bit av meg. Tok meg to.. kanskje tre forsøk på å si fra henne og jeg la merke til at himmelen var blitt rød. Jeg går videre og innser at dette ikke er et slikt sted jeg vil være. Blodrød himmel, store fugler og skumle høye karer med masker? Nei, vi drar nordover som spillet vil.
Nope.
Men ikke før du bare gjør en lite litt mer å utforske .. så om det neste stedet vil jeg ikke fortelle deg mye. Jeg vil at du skal gå dit og oppleve det selv. Bare la meg si at hvis du følger skyttergraven, nord for innsjøen Agheel … er det noe som burde glede Souls-veteraner. Det slo meg definitivt av sokkene.
Så jeg drar videre nordover, og etter å ha lovet å aldri gå inn i et valgfritt fangehull igjen. Jeg kan enten trosse den tåkete innsjøen eller fjellene. Fordi jeg er lett redd, velger jeg fjellene i stedet, bare for å bli påminnet om at dette er et spill fra FromSoftware. Rare skjeletter, pyromaner og et stort ansikt sperret veien min, men jeg gikk lenger... og utover. Målet mitt er det store treet i det fjerne og på veien dit ble jeg igjen plaget av bjørn. Men jeg er litt klokere nå, så jeg anbefaler deg å bestille det. Men vær forsiktig, de kan holde tritt med deg og jage deg en god stund.
Ser du det fjellet? Det er noe som vil ha deg død der.
På toppen av fjellet får jeg nyte litt bytte og en vakker utsikt.. også den slående frykten for at jeg til slutt skal utforske alt lyset ikke berører for øyeblikket. Igjen ikke mine modigste øyeblikk, innrømmer jeg. Men det er det som er det fine med disse spillene, er det ikke? Du føler deg veldig liten i en verden fylt med alle slags halvguder og skapninger som vil ha deg til lunsj. Og det er noe vakkert i alt dette. Men foreløpig er jeg klar til å kalle det en dag og dra til akademiet ved daggry.
For mer om Elden Ring, hold deg her ESTNN.
